Høydepunktene kommer tett i november. Forrige “favorittbok” var Erlend Loes utrolig morsomme Stille dager i Mixing Part, men nå har jeg lest en helt annen type bok som er det fineste jeg har lest på veldig lenge. Roy Jacobsens Vidunderbarn – vinner av bokhandlerprisen 2009.  Med Loe sin bok lo jeg så fælt at jeg ikke kunne lese på T-banen. med Vidunderbarn levde jeg meg så inn i handlingen at jeg ikke hørte bilettkontrolløren før hun satt seg ned ved siden av meg og ropte “Ja det er billettkontroll” inn i øret mitt. T-banevogna var tom for folk og det var tredje gang hun pratet til meg. Eh… unnskyld, men det er veldig god bok sa jeg…

Boka handler om Finn som bor sammen med moren sin i en blokkleilighet på Årvoll i Oslo. Det er tidlig 60-tall og plutselig blir livet deres snudd opp ned av at Finns yngre halvsøster flytter inn. Faren deres er død og jentas mor kan ikke ta vare på henne. Moren som Finn har stolt på i tykt og tynt begynner å vakle og Finn gjør hva han kan for å feste grepet. Det er første gang jeg leser noe av Roy Jacobsen og han har et fantastisk språk. Barndomsskildringen er vakker men også vond til tider. Jeg ville ikke at boka skulle ta slutt og nå håper jeg egentlig på å få vite mer om Finn. Hvor er han og søsteren i dag?

Jeg har lest to andre bøker som kan sammenlignes med denne: Thorvald Steens Vekten av snøkrystaller og Per Pettersons Ut å stjæle hester. Begge disse er barndomsskildringer som har festet seg dypt i minnet mitt. Vidunderbarn er nok enda bedre enn disse, men jeg anbefaler alle tre. Skal du lese en bok i høst? Les Vidunderbarn!

Anbefales av Gyda (som selvsagt hadde billetten i orden)

Se om Vidunderbarn er på hylla.

En roman som rommer så mye – og som jeg av hele mitt hjerte vil anbefale! Saman er ein mindre aleine er skrevet av Anna Gavalda

Paris. Fire mennesker, hver med sin historie, med mørke og lyse fasetter, talenter og gleder, ensomhet og sår, … Her er svært gode personskildringer

Camille er en gudbenådet tegner, men sliter med å mestre dagene. Franck er en ufordragelig slamp, men en fantastisk kokk. Fomlete, adelige Philibert føler seg mest hjemme i historien, men finner seg etterhvert til rette også i nåtiden. Gamle Paulette er siste bladet i dette firkløveret som på finurlig vis får sine liv flettet inn i hverandre. Sammen gjør de hverandre sterke. Ja, jeg tror på at slik kan livet være!

Humor, vennskap, kjærlighet, alderdom, kunst, kokkekunst … temaene er mange. Kulissene er også mange og stemningsskapende: En stor gammel leilighet i sentrum av Paris, et trist loftsrom, et lite hus med hage, et parisik restaurantkjøkken – boka inneholder bl.a. den mest fascinerende skildring av stemningen og tempoet her når festmiddag for 250 gjester skal tilberedes!

Originaltittelen er “Ensemble, c’est tout”. Den nynorske oversettelsen er en fryd å lese.

Sjekk om boka er på hylla 

Se flere bøker av Anna Gavalda som vi har i biblioteket.

Anbefalt av Ingun

Ja det er tittelen på forrige bok jeg tok med hjem. “Spennende, grensesprengende og frigjørende. Bestselgeren som har forført kvinner over hele Europa” står det på forsiden. Da må man jo bare ta den med, ikke sant? Man vil jo forføres… Boka er skrevet av Nederlands mestselgende kvinnelige forfatter Helen van Royen og er hennes tredje roman.

36 år gamle Julia er gift med en “hyggelig mann”, har to barn og jobber som regnskapsfører for sin fars eiendomsmeglerkontor. På utsiden ser alt greit ut, men hun føler seg fanget i et liv uten sex, lidenskap og moro. Så hva gjør hun? Pakker kofferten, drar til flyplassen og setter seg på første fly til varme Portugal. Hun har lurt unna en del penger opp gjennom årene og kan der leve det livet hun har drømt om. Mannen og barna prøver stadig å få kontakt med henne så hun gjør seg etterhvert ukontaktbar. Ikke er hun så attraktiv som hun en gang var så det må også gjøres noe med, og så treffer hun selvfølgelig den Elskeren med stor E. For å si det enkelt så tar det litt vel av etter hvert. Om alle har de samme drømmene som Julia tviler jeg litt på. Og det virker litt for enkelt. Pakk kofferten og dra – så får du oppfyllt alle dine drømmer. Etterhvert blir savnet av barna sterkere og drømmen må ta slutt en gang…

Hvis du er lei av kjæresten eller situasjonen din generelt og hvis du vil ha noe veldig lett å lese er dette en helt grei bok.

Sjekk om boka er på hylla

Endelig fikk jeg låne boka jeg har gledet meg til siden i sommer. Jeg har lenge vært en stor fan av Erlend Loe, og i sommer hørte jeg ham lese et utdrag fra sin nye bok “Stille dager i Mixing Part”. Det er noe helt spesielt med Loes humor, og ekstra morsomt blir det når han leser selv. Jeg lo hele tiden da han leste og derfor har jeg gledet meg som en unge til boka skulle komme. På torsdag kveld tok jeg boka med meg fra jobb og åpnet den på t-banen. Jeg lo høyt med en gang og måtte bare lukke boka og vente til jeg kom hjem. Litt pinlig å sitte å skrattle på full t-banevogn.

Boka handler om en norsk familie på sommerferie i tyske Garmisch Partenkirchen som et oversettelsesprogram har gjort om til Mixing Part. Familiefar Bror Telemann hater Tyskland, eller misliker landet veldig sterkt kan man si. Hans kone Nina elsker landet og det er derfor de er der på ferie, i et hus de har leid av ekteparet Bader. De tre barna spiller en veldig liten rolle i historien. For det meste er det en dialog mellom far og mor. Bror Telemann tenker på teater, han drømmer om å skrive tidenes teaterstykke, men får ikke så mye ned på papiret. Mye av grunnen er at tankene ofte vandrer til hans store forelskelse: den engelske TV-kokken Nigella Lawson. Jeg vil ikke si så mye mer om handlingen, det er bare en hysterisk morsom bok. Det eneste negative med boka er at det går for fort. Den er så lettlest at man fyker gjennom på en dag. Kjære Erlend Loe, vær så snill å skriv mer! Fort!

Her ser du om boka er på hylla. Hvis ikke, bør du sette deg på venteliste!

Nå er det lenge siden jeg har hatt skikkelig leselyst – men endelig er jeg i gang igjen. Har nettopp blitt ferdig med A short history of tractors in Ukrainian av Marina Lewycka. Da jeg åpnet boka på en jobbtur sa to av mine kjære kollegaer “Skal du lese den? Den er dårlig!” Hmmm, jeg ville nå prøve likevel og jeg koste jeg med boka jeg. Det kan jo hende det er oversettelsen det er noe galt med, jeg leste den på engelsk og ofte er jo originalspråket det beste.

Søstrene Vera og Nadezhda har ikke snakket siden moren døde for to år siden. De har et fryktelig dårlig forhold, men da deres far annonserer at han skal gifte seg med en ung brystfager kvinne fra Ukraina blir de tvunget til å gjenoppta kontakten. Man kan ikke annet enn å bli glad i den gamle forvirra og lettlurte mannen, og søstrene gjør hva de kan for å stoppe den pengegriske og slu Valentina. Historien inneholder høylytt krangling, blåmerker, spionasje og en historie om traktorer i Ukraina – alt med en god porsjon humor.

Jeg koste meg med boka, men den er nok ikke for alle. Noen kan nok irritere seg over det enkle ukrainsk inspirerte engelske språket, men jeg syntes det var passende jeg!

Sjekk om boka er inne på norsk og engelsk.

Terrorhandlingen mot Twin Towers var som intendert symboltung og spektakulær. Vi var tilskuere, grøsset og gikk hjem og spiste middag. Det traumet som rammet alle de tusenvis av mennesker som direkte eller indirekte fikk sine liv endret den dagen flyene rammet tårnene er ufattelig. Det blir fortalt at New Yorkere har en evne til å samles og beholde roen når krisen rammes, kanskje litt på samme måte som vi har hørt om Londonerne under blitzen under 2. verdenskrig.

Det har tatt lang tid før terrorhandlingen 11. september 2001 har gitt seg utrykk som skjønnlitteratur men nå har to store kjente amerikanske forfattere kommet med bøker i respektive 2007 og 2008.

Det er en ro og fattethet over disse bøkene hvor sorg og bearbeiding har fokus fremfor hevn.

Boken Falling man av Don de Lillo åpner med at vi følger hovedpersonen Keith Neudecker støvete og blodig på vei vekk fra tårnene. Keith velger instinktivt å flytte inn igjen til sin fraseparterte kone og sønn og sammen forsøker de på et vis å begynne livet sammen igjen på nytt. Men er det mulig? Tittelen Falling man henspiller på en performanze artist som repeterer bildet vi har på netthinnen av mannen i dress som i deseprasjon hopper ut av tårnene .

Det er ikke Keith som ser artisten men hans kone Lianne. Lianne er terapaut med en behandlingsgruppe av alzheimerpasienter. Boken dveler så mye ved pasientenes gradvise tap av minne at det kan tolkes som en påminnelse på at vi skal bearbeide men ikke fortrenge minnene.

Det europeiske distanserte blikket på USA og det som har skjedd følger vi gjennom Liannes mors elsker. En kunsthandler som det antydes at kan ha vært tysk terrorist tilbake på 60-70 tallet.

De Lilloe insisterer på at vi også skal forstå den grufulle handlingen fra terroristens ståsted. Vi følger vi terroristen under indoktrinering og opplæring første i Tyskland, og deretter i USA. Vi vet hvordan det går men De lillo insisterer på å repetere det for oss.

Dette var en vakker, sterk og troverdig liten bok.

Siri Hustvedt skriver om terrorhandlingen i boken The sorrows of an american.

Sorg preger alle bokens karakterer på forskjellige nivåer. Alle personene i boken sliter med tap av respektive død far, mangel på far, fraskilt kone og det grufulle synet av tårnene som faller.

Boken favner mange temaer, karakterer og bipersoner på en gang og kommer derfor ikke under huden på noen av dem. De to tårnene blir mer en ytre illustrasjon på personenes problemer og det fremstår som påklistrert

Siri Hustvedt har tidligere skrevet fantastisk om sorg og tap i boken What I loved. Jeg anbefaler at du leser den isteden.

Som nyutdannet bibliotekar var jeg en kort periode ansvarlig for boklevering til pensjonister i Oppegård.

Det var en lidelse. De gamle gubbene skulle ha krigslitteratur og kjerringene “noe romantisk, gjerne Viktoria Holt”.

Alle leseglade barn trenger en glidende overgang fra Anne Cath. Vestly til voksenlitteraturen. I dag har de Harry Potter og Det gyldne kompass.

På 70-tallet hadde vi jentene seriene om Angelique og Marianne mens gutta leste Alistair MacLain. Vi må ha hatt liberale mødre for bokseriene om de før omtalte damene besto for det meste av de intrigene damene måtte igjennom for å tiltrekke seg menn og sex. Herlig og mye bedre enn bladet Romantikk! Men vi vokste til og ville videre. Etter å ha ett tatt turen innom Rebekka av Daphne du Maurier, var veien kort til de store klasikerne og den voksne leseren var født.

Men det er håp også for den voksne jenter som ønsker seg litt romantikk og sånt. Skulle jeg vært politisk korrekt, burde jeg nå trukket frem skildringene av forholdet mellom Kristin Lavransdatter og Erlend. Men jeg liker ikke Kristin. Hun er sutrete og blir etterhvert som triologien skrider frem et talerør for Sigrid Undsets katolisisme.

Nei, la meg heller trekke frem Valley of the dolls av Jaqueline Susann. Den har vært skoledannende for forfattere som Jackie Collins. Og det burde si det meste.

Historien tar utgangspunkt i tre unge piker Jennifer North, Anne Welles og og Helen Lawson som på slutten av 40-tallet forsøker å gjøre karriere i New York .

Vi følger dem gjennom vennskap og frem til berømthet før det meste går til helvete. Mye på grunn av feil av menn selvfølgelig.

Den er rimelig godt skrevet og du legger den ikke fra deg før siste side er lest.

Nytes best i sofakroken med et glass rødvin.

PS. Boktittelen spiller på the “dolls” som er et slangutrykk for beroligende piller.

I DNs nattbordspalte har det blitt harselert med at de som sjelden leser, har den krevende forfatteren Knut Hamsun som favoritt. Spør du en profilert FRPer om deres favorittforfatter svarer de Ayn Rand. Det er så gjennomgående at hvis du leser Dagens Næringsliv på lørdager vil du se at Siv Jensen flere ganger har hentet inspirasjon fra hennes boktitler til sine kronikkoverskrifter.

Ayn Rand het opprinnelig Alisa Zinovjevna Rozenbaum. Hun flyktet i 1926 fra Sovjetunionen til USA. Hun er kjent som forfatter og som grunnlegger av det filosofiske systemet objektivisme. I følge wikipedia.no er det et filosofisk system som forfekter individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme og politisk frihet. Og for å være helt ærlig – hadde jeg ikke lest meg til at Rand gjennom sine skjønnlitterære bøker prøver å spre budskapet om sin filosofiske retning objektivisme, skal jeg love deg at dette er umulig å ikke å få med seg. Men bøkene er svært underholdende og skrevet som pagturnere med spenning og intriger som du bare må la deg rive med i. Verden er svart/hvitt. Det står i wikipedia.no at objektivismen er i den aristoteliske tradisjon men her er det ingen gylden middelvei. De slemme og dumme er lite pene med klare karakterbrister og det går dem ille. De vakre er firskårne, slanke, velbygde og de får rett til slutt men kanskje ikke helt som i et final cut fra en Hollywood produsent.

Rands alter ego i boken Kildens utspring (orginaltittel Fountainhead) er helt klart  den mannlige hovedpersonen, arkitekten Howard Roark. Han er totalt kompromissløs. Alle andre er bare misunnelige og gjør sitt beste for å bryte han ned som menneske og arkitekt. Gud hvilken smålighet vi dødelige kan utvise i vår kamp mot de rene linjer og smekre bygg. Men underholdende blir det. Mens jeg leste boken, slo det meg at jeg ikke har hørt om en eneste FRPer som liker moderne arkitektur, så det kan umulig være Howard Roark de identifiserer seg med.  Historien drives fremover av de tre hovedkarakterene Howard Roark (arkitekt),  Gail Wynard, en avismann med suksess innen vulgærjournalistikk og heltinnen Dominique Francon. Men avismannen er jo så flott? Hvordan kan han da være en av skurkene? Jeg kan trøste dere med at han faller ned på riktig side til slutt. Historien sprites opp av romanser, sex og stadige besøk i operaen. Spesielt folkelige er disse heltene ikke. Folket er gjennomgående en grå masse som er der for å støtte opp under den sterke mannen. Som bygningslederen som alltid er der for  Roark . Han er ikke pen nok til å være helt desverre.

De som beveger verden (orginaltittel Atlas Shrugged) er Rands forsøk på å igjennom skjønnlitteraturen i veldig store bokstaver å dele sine filosofiske ideer med oss. For meg fremstår boken mest som en brannfakkel mot planøkonomi og kooperativtenkingen som hun flyktet fra. På 1200 sider er det vanskelig å ikke få med seg hva hun mener. Her går det virkelig til helvete på første klasse når de store vakre renskårne menneskene overkjøres av de smålåtne lite talentfulle får bestemme. Blant våre helter  denne gangen finnes også en sterk og dyktig kvinne, Dagny Taggart. Tittelen på engelsk spiller på historien om Atlas som bærer verden på sine skuldre. I denne boken orker heltene våre tilslutt ikke mere og rømmer til Arcadia.

Stor litteratur er dette ikke men jeg lot meg rive med. Den voldsomme misjoneringen kan bli litt slitsom og det er sunt å lese bøkene med en viss ironisk distanse. De kan også leses som en referanseramme til amerikansk kultur.  Utrykket “Hvem er Jon Galt” , har jeg  stadig støtt på i amerikanske medier.

Jeg har hatt  store problemer med å forstå hvorfor FRPere trekker frem disse bøkene da Rands idealer står langt fra FRPs strukturkonservatisme og petroliumspopulisme. Kankje de ikke har lest dem? Forklaringen fant jeg på wikipedia.no der det står at boktittelen  Kildens utspring referer til  Rands utsagn ” menneskets ego er utspringet til all menneskelig framgang”.

Da passer det med et Adam Smith sitat til slutt.
“Uansett hvor selvisk mennesket synes å være, så finnes det utvilsomt i dets natur noen grunnleggende prinsipp som får det til å interessere seg for andres skjebne. Noe som får andres lykke til å fremstå som viktig for oss, selv om vår personlige vinning kun ligger i gleden over å være vitne til slik tilstand. “

Jeg har stor sans for den finske tragikomikken. Som hos filmskaperen Ari Kaurismäki (Drivende skyer, Mannen uten minne, Fyrstikkpiken… ) og som her hos forfatteren Arto Paasilinna. Mens Kaurismäki er opptatt av hverdagens anti-helter, skriver Paasilinna gjerne om personer som ikke passer inn i kategorien helt normal. Felles for de to er at de skildrer menneskene på en humoristisk og usentimental måte.

Mølleren Gunnar Huttunen  lider sannsynligvis av manisk depresjon, men er hverken uten praktisk begavelse eller forretningstalent. Dessverre kan han ikke la være ule litt når livet butter imot. I sine mer energiske perioder underholder han seg selv og resten av byda med å parodiere dyr og bygdas mer prominente personer. Han faller raskt i unåde.  Heldigvis har Gunnar den deilige hagekonsulenten og sin alkoholiserte venn postbudet, men resten av bygda får ham innesperret på asyl. Gunnar rømmer og forsvarer seg mot forfølgelsene med uortodokse knep, men friheten hans blir knappere og knappere helt til romanen avsluttes metafysisk.

Både Kaurismäki og Paasilinna greier å gi meg slik medfølelse med karakterene sine. Jeg hopper i stolen når livet gir dem noen skikkelige kilevinker. Heldigvis ender det sjelden helt ulykkelig, men denne gangen må man fundere over slutten.

Biblioteket har Den ulende mølleren.

Vi har også andre bøker av Arto Paasilinna

Det ble ikke så mye lesing som jeg hadde håpet på i ferien, men noe kom jeg gjennom og to vil jeg nevne her. Den første er en bok jeg har hatt i bokhylla siden den kom ut i 2003. Jeg husker det godt for jeg jobbet i bokhandel og den fikk bokhandlerprisen og kritikerprisen det året. Boka heter Ut og stjæle hester og er skrevet av Per Petterson.

67 år gamle Trond har mistet sin kone og flytter inn i et gammelt, slitt og kaldt hus på landet hvor han har bestemt seg for å leve sine siste år på jorda. Han bedriver dagene med å slenge øksa og gjøre huset klart for vinteren. Handlingene bringer ham tilbake til sommeren i 1948, den siste sommeren han tilbragte sammen med sin far på et sted ikke så ulikt der han befinner seg nå. Det var sommeren med tapt uskyld, sorg og svik. Sommeren han ble voksen.

Det er vanskelig å si så mye om boka – men det var en veldig god historie som jeg er glad for at jeg sparte så lenge. Anbefaler absolutt alle å lese denne!

Den andre boka jeg tok med meg fra Nattbordsamlingen heter Lullaby og er skrevet av Fight Club forfatteren Chuck Palahniuk.  Dette er en helt annerledes bok om journalisten Carl Streator som har fått i oppdrag å lage en story om krybbedød. Etterhvert som han besøker de pårørende oppdager han at alle har lest en vuggesang på side 27 i boken ”Poems and Rhymes Around the World”. Noe han selv også gjorde for flere år siden da hans egen kone og barn døde på uforklarlig vis. Sammen med eiendomsmegleren Helen Hoover Boyle legger han ut på en merkelig reise for å ødelegge alle eksemplarer av boka. Ganske mange mennesker dør under denne ferden. Vår helt Carl oppdager raskt hvilken makt han og de få andre som kjenner til sangen har og de benytter seg av denne litt for ofte. Jakten på  bøkene fører dem til en ”grimoire” som er en slags heksebok om praktisering av magi… Ja, ja – denne boka tar virkelig av og det var til tider litt vanskelig å henge med i historien. Den var mørk og morsom,  men er  kanskje ikke noe for deg som må ha realistiske historier. Når det er sagt vil jeg anbefale en annen bok av samme forfatter, Survivor. Vi har desverre ikke den i nattbordsamlingen, men også dette er en mørk historie…

Se om vi har bøkene inne: Ut og stjæle hester og Lullaby