Ayn Rand og laissez-faire kapitalisme for dummies

Atlas shruggedI DNs nattbordspalte har det blitt harselert med at de som sjelden leser, har den krevende forfatteren Knut Hamsun som favoritt. Spør du en profilert FRPer om deres favorittforfatter svarer de Ayn Rand. Det er så gjennomgående at hvis du leser Dagens Næringsliv på lørdager vil du se at Siv Jensen flere ganger har hentet inspirasjon fra hennes boktitler til sine kronikkoverskrifter.

Ayn Rand het opprinnelig Alisa Zinovjevna Rozenbaum. Hun flyktet i 1926 fra Sovjetunionen til USA. Hun er kjent som forfatter og som grunnlegger av det filosofiske systemet objektivisme. I følge wikipedia.no er det et filosofisk system som forfekter individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme og politisk frihet. Og for å være helt ærlig – hadde jeg ikke lest meg til at Rand gjennom sine skjønnlitterære bøker prøver å spre budskapet om sin filosofiske retning objektivisme, skal jeg love deg at dette er umulig å ikke å få med seg. Men bøkene er svært underholdende og skrevet som pagturnere med spenning og intriger som du bare må la deg rive med i. Verden er svart/hvitt. Det står i wikipedia.no at objektivismen er i den aristoteliske tradisjon men her er det ingen gylden middelvei. De slemme og dumme er lite pene med klare karakterbrister og det går dem ille. De vakre er firskårne, slanke, velbygde og de får rett til slutt men kanskje ikke helt som i et final cut fra en Hollywood produsent.

Rands alter ego i boken Kildens utspring (orginaltittel Fountainhead) er helt klart  den mannlige hovedpersonen, arkitekten Howard Roark. Han er totalt kompromissløs. Alle andre erFountainhead bare misunnelige og gjør sitt beste for å bryte han ned som menneske og arkitekt. Gud hvilken smålighet vi dødelige kan utvise i vår kamp mot de rene linjer og smekre bygg. Men underholdende blir det. Mens jeg leste boken, slo det meg at jeg ikke har hørt om en eneste FRPer som liker moderne arkitektur, så det kan umulig være Howard Roark de identifiserer seg med.  Historien drives fremover av de tre hovedkarakterene Howard Roark (arkitekt),  Gail Wynard, en avismann med suksess innen vulgærjournalistikk og heltinnen Dominique Francon. Men avismannen er jo så flott? Hvordan kan han da være en av skurkene? Jeg kan trøste dere med at han faller ned på riktig side til slutt. Historien sprites opp av romanser, sex og stadige besøk i operaen. Spesielt folkelige er disse heltene ikke. Folket er gjennomgående en grå masse som er der for å støtte opp under den sterke mannen. Som bygningslederen som alltid er der for  Roark . Han er ikke pen nok til å være helt desverre.

De som beveger verden (orginaltittel Atlas Shrugged) er Rands forsøk på å igjennom skjønnlitteraturen i veldig store bokstaver å dele sine filosofiske ideer med oss. For meg fremstår boken mest som en brannfakkel mot planøkonomi og kooperativtenkingen som hun flyktet fra. På 1200 sider er det vanskelig å ikke få med seg hva hun mener. Her går det virkelig til helvete på første klasse når de store vakre renskårne menneskene overkjøres av de smålåtne lite talentfulle får bestemme. Blant våre helter  denne gangen finnes også en sterk og dyktig kvinne, Dagny Taggart. Tittelen på engelsk spiller på historien om Atlas som bærer verden på sine skuldre. I denne boken orker heltene våre tilslutt ikke mere og rømmer til Arcadia.

Stor litteratur er dette ikke men jeg lot meg rive med. Den voldsomme misjoneringen kan bli litt slitsom og det er sunt å lese bøkene med en viss ironisk distanse. De kan også leses som en referanseramme til amerikansk kultur.  Utrykket «Hvem er Jon Galt» , har jeg  stadig støtt på i amerikanske medier.

Jeg har hatt  store problemer med å forstå hvorfor FRPere trekker frem disse bøkene da Rands idealer står langt fra FRPs strukturkonservatisme og petroliumspopulisme. Kankje de ikke har lest dem? Forklaringen fant jeg på wikipedia.no der det står at boktittelen  Kildens utspring referer til  Rands utsagn » menneskets ego er utspringet til all menneskelig framgang».

Da passer det med et Adam Smith sitat til slutt.
«Uansett hvor selvisk mennesket synes å være, så finnes det utvilsomt i dets natur noen grunnleggende prinsipp som får det til å interessere seg for andres skjebne. Noe som får andres lykke til å fremstå som viktig for oss, selv om vår personlige vinning kun ligger i gleden over å være vitne til slik tilstand. «

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s