Slik startar det etterkvart så mykje omtalte romanprosjektet til Karl Ove Knausgård. Eg hadde lenge vegra meg for å lese den, men bestemte meg for gje han ein sjanse. Litt overraskande grå innleiing, syntes eg – kritisk som eg var. Men brått, utan overgang, vert vi dregen inn i temaet; angsten for far. Vi kjenner det på kroppen, barnets ustoppelege tillit til far – ein tillit far gjer alt for å øydeleggje. Dette vanskeleg blodsbandet du har lyst å rive deg laus frå, men heile tida vert dregen mot. Her er episodar til å fryse på ryggen av.
Knausgård skildrar ein person som har store problem med nære relasjonar. Han er stadig på leiting etter eigen identitet. Romanfiguren kjempar for å skape sin eigen identitet. Identitet som son, bror, ven, ikkje minst, som forfatter. Hovudpersonen ønsker å vere spesiell, men må nøye seg med å feste med naboguten. Vi higer alle oppover. Kven skal du vere saman med, kven styrker din plass i popularitetshierarkiet, kven dreg deg ned? Knausgård skildrar den sårbare ungdomstida både med humor og varme.
Dette er ingen lineær historie, men her er krumspring frå barndom, unge tenår, notida. Det heile vevd saman i eit ukjend mønster utan å gjere meg forvirra. Han nemner ein episode, kanskje kjem han attende til den, kanskje ikkje. Ein verkningsfull teknikk for å halde lesaren i ånde heile tida. Vi får essayistiske innslag innimellom, nokre goda andre mindre gode. Eg ser at det nokre meldarar meiner dette er bevisste partier for å heve heilskapen. Slik fungerer det for mi lesaroppleving. I det heile er dette er ei god forteljing, ikkje berre eit vellukka marknadsføringsjippo.
Knausgård, Karl Ove. 2009. Min kamp 1. Oslo: Oktober
Lån boka på biblioteket. Du kan òg låne den som lydbok.
Biblioteket har òg band 2-4. Her vil du kanskje få svar på om livet er enklet for hjertet?
Nattbordet 
Jeg har så vidt begynt på boka og har også blitt sugd inn i Knausgårds kamp – gleder meg til fortsettelsen!
Ja dette er bøker du kan utvikle et elsk/hat forhold til. Knausgård gikk fra å hylles som nobelpris-kandidat til det store fallet da kritikerne vendte seg bort og ga en annen kritikerprisen for 2009. Jeg gleder meg til å lese Kanusgårds egne refleksjoner om medieoppstyret i sjette bok. En av hans mange kamper er å finne sin egne unike stemme i livet såvel som litteraturen. Det må da oppleves fascinerende å se litteraturkritikerne løpe i flokk. Han har vært der selv. I den fjerde boken som henter opp mange av elementene fra Ut av verden, tar han også opp igjen tråden fra første bok om gymniasiasten Knausgård. Ikke arrester meg hvis jeg blander, det begynner å gå litt i bal for meg. Musikkjornalisten Knausgård har den gode smak og det faktum er ugjendrivelig. At smaken er rimelig mainstream for de unge sortkledde på slutten av 80-tallet ligger mellom linjene. Det skjer et brudd i skrivestilen mellom tredje og fjerde bok. Den impresjonistiske skrivestiler blir tonet ned. Nå var jeg rimelig lei av koking av vann med dertil hørende trekking av tepose, men skifte i skrivestil gjør stoffet mindre oppslukende. Fjerde bok er mer slurvete skrevet men likevel verdt det hvis du har satt pris på de tre første bindene.