Alle utlendinger har lukka gardiner

beab4925b29ab36597a157102328eea6 Bak eksotisk, leopardflekkete innbinding og tittel i gull, åpenbarer det seg en litterær liten skatt: Alle utlendinger har lukka gardiner. Over knappe 100 sider, på originalt «kebabnorsk», skildrer debutant Maria Navarro Skaranger det multikulturelle hverdagslivet til 14 år gamle Mariana, født og oppvokst på Romsås i Oslo. 20 år gamle Skaranger har greid kunststykket å engasjere og underholde hele familien min, to voksne og tre tenåringer. Mest forbløffet ble jeg over at min sønn på 14, etter å ha tatt en rask titt på første side, slapp taket i ipad og hodetelefoner og forsvant inn i forfatterens univers.

Jeg liker å se ungene mine lese. Handlingen i bøkene speiler uttrykkene i ansiktene deres. Perioder med fredelig konsentrasjon. Øyebryn som fyker i været eller trekker seg sammen om noe er problematisk. Fnis og klukkende latter når det er underholdende og morsomt. Skarangers roman fikk hele følelsesregisteret til å vibrere. «Bra?»  dristet jeg meg frempå. «Mhm. Jeg kjenner igjen noen..  Dette skjedde: .. ». Og det er mye gjenkjennelig i Alle utlendinger har lukka gardiner, om man nå er vokst opp i en nybygd, litt turbulent bydel i Stavanger på 1970-tallet eller blant flere nasjonaliteter i Oslo sentrum på 2010-tallet.  Det er hendelsene som får klasserommet til å velte – på godt og vondt, den ene læreren som ikke orker mer, den aggressive gjengen som ypper til bråk, familietabuer og plagede foreldre som kan slite med sitt. Men det er også søskenkjærlighet, vennskap, yrende forelskelse og fremtidshåp. Alt skildret med innlevelse og humor.

Romanen er delt inn i korte fortellinger med titler som gjør deg nysgjerrig: Ruben er homo for alvor 1 og 2, Skikkelig bra sammenheng mellom somaliere og ketchup og Hvor er nord på kartet? Språket er muntlig, det lever sitt eget liv. Det er foranstilte verb, feil preposisjoner og ord vi voksne ikke forstår, som: «tæsje, wollah, lagela, lættis». Familiens tenåringer skjønner og forklarer villig. Bokens karakterer kan være friske i språket, eller det min mor med beste vilje ville kalt «stygge i munnen». Ett kapittel heter for eksempel Rullemin er morraknuller, søstra hans også!!! Jeg synes det er en fest å lese, ja, så stor stas at jeg avslutter med en god smakebit, her fra stykket Svarte busser, s. 22. Vanligvis beveger ungdommene seg sømløst mellom nasjonaliteter og religioner, men her blir det snakk om hva som definerer en «utlending»:

«Selvfølgelig Johnny begynte diskusjon om nasjonalitet i timen i dag, for hadde vi om norskinger som dro til USA, og i klassen vi alle er norske, men alle utenom Ruben, Nora, Johnny og Marius regner seg som utlendinger enten halvt eller helt, og Johnny alltid skal diskutere om kan man si alle som er halvt norsk og halvt utlending også kan regnes som ekte utlendinger. Hvor vi er fra er ikke så viktig, Solveig sa, og ga ut påmeldingsark pluss plan for Polen-tur med hvite bussene for neste år. Ibra slapp atombombe og bare: hvorfor dere ikke kaller det svarte busser når vi bare er svartinger? og hele klassen ledde, til og med Solveig ledde, men alle vet at Ibra uansett får ikke være med på turen, for foreldra er så strenge.»  

Boka fikk Debutantprisen i 2015 og ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris samme år.

Til slutt går det en oppfordring til Maria Navarro Skaranger: skriv mer!

Bestill/Lån den hos oss via Oria

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s